Vi snakker alle om «beredskap». Men hva forbereder vi oss egentlig på?

Vi lever i en uforutsigbar verden, der både med krig i Europa og steile fronter på geopolitisk nivå får direkte konsekvenser for vanlige, norske bedrifter.

2026 er totalforsvarets år, og i det begrepet ligger at alle norske bedrifter og virksomheter har en rolle å spille. Men hva betyr egentlig det? Hva innebærer egentlig beredskap, hva er det vi beskytter og hva forventes det at norske bedrifter egentlig skal gjøre?

– Beredskap er en bred definisjon. Det betyr egentlig ikke noe i seg selv, med mindre vi beskriver hva vi bereder oss for, sier Julie Fossem, senterdirektør for forsvarsevne og totalberedskap i forskningsinstituttet NORCE.

Krigsbegrep i endring

Ofte snakker vi om at beredskap innebærer at samfunnet skal kunne fungere og at vi kan opprettholde de viktigste funksjonene våre, om det så er i fred, krise eller krig. Egentlig, forteller Fossem, kan vi kalle dette for samfunnssikkerhet.

Samfunnssikkerhet har tradisjonelt vært adskilt fra statssikkerhet, som handler om å ivareta statens eksistens, suverenitet, territoriell integritet og politisk handlefrihet.

– De siste årene er grensene mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet gradvis blitt visket ut, forteller hun.

Det er ikke lenger slik at krig er noe som erklæres, og deretter utspiller seg på slagmarken. En viktig grunn til at dette er blitt såpass komplisert og uoversiktlig, handler om digital teknologi, data og teknologiske avhengigheter.

– Det er ikke lenger like enkelt å attribuere hvem som er avsender av angrep, for eksempel cyberangrep og skader på kritisk infrastruktur.

Noen ganger er avsenderen tydelig, som da prorussiske hackere angrep norske offentlige tjenester høsten 2026, eller damanlegget i Bremanger i 2025. Andre ganger peker sporene mot en alliert, for eksempel i Nord Stream-saken eller da skadevaren NotPetya spredte seg fra Ukraina og rammet selskaper over hele verden – også i Norge.

Vi er altså ikke uberørt av slike ting, selv om vi formelt sett er i fred, men er i stedet under et slags kollektivt og vedvarende strategisk press. Om det så er påvirkning, hendelser som rokker ved verdikjedene våre, eller rent enkelt bare for å skape frykt og kaos.

– Dette er noe av bakgrunnen for fremveksten av begrepene totalforsvar og totalberedskap. Det er en erkjennelse av at statssikkerheten avhenger av sivilsamfunnet.

Saken fortsetter nedenfor.

Alle sider av samfunnet må trå til

Totalforsvaret og totalberedskap er på mange to sider av samme sak. Om noe alvorlig skjer, skal Norge kunne bruke ressursene som finnes i hele samfunnet, der alle drar lasset..

Nettopp denne kollektive styrken gjør det også sårbart, påpeker Fossem, og tegner opp en tilstand som bare fungerer om alle deltakende partene tar sitt ansvar – ikke ulikt hvordan tillitssamfunnet ikke er organisert, men bare finnes.

– Forsvaret med stor ‘F’ er en etat. Med en sjef, en organisasjon og et hierarki. Totalforsvaret har på sin side en liten ‘t’ og er ikke en organisasjon. Det er et konsept, sier hun.

– Det er ingen som i fredstid bestemmer over totalforsvaret og kan fortelle for eksempel næringslivet hva de skal gjøre. De må finne ut av det selv.

Forsvaret kan definere hva det tror det vil trenge fra næringslivet i en krig, men resten av regnestykket må virksomhetene sette opp (og løse) selv. Et velfungerende totalforsvar krever at alle stiller seg de samme spørsmålene, sier Fossem:

– Hvordan kan jeg bidra i en krigssituasjon? Hvordan kan min kapasitet være relevant hvis en situasjon tilspisser seg, og hvordan kan jeg sørge for å fortsette å levere varer og tjenester i en situasjon der samfunnet ser ganske annerledes ut enn i dag?

Også i en eventuell krigssituasjon må alle sider av samfunnet trå til, bare under langt mer krevende omstendigheter enn i fredstid. Her har alle en rolle – fra helsesektoren, transportnæringen, matforsyning, kunnskapsmiljøer, til frivilligheten og et næringsliv som holder hjulene i gang.

Evnen til å håndtere usikkerhet

Hva ventes så av en helt vanlig bedrift? Her er det forståelig at mange famler, innrømmer Fossem – det er tross alt ikke rett frem å ruste seg mot noe man ikke vet hvordan ser ut. Nettopp derfor ruster gjerne generaler etter modell fra forrige krig – noe historien gang på gang har vist at ikke nødvendivis er en vinneroppskrift:

– Vi ser jo til Ukraina, og skal lære av erfaringer fra krigføringen der, noe som er veldig bra. Men vi må også være forberedt på at en fremtidig krigssituasjon der Norge er involvert, kanskje ser helt annerledes ut, og at vi ikke aner hvordan den ser ut.

Godt mulig er det her endringsledelse virkelig kommer til sin rett, skal vi tro Fossem.

– Kanskje handler beredskap mest av alt om å bygge endringsdyktige organisasjoner som kan omstille seg raskt.

Tidligere dreide beredskap seg gjerne rundt planer og øvelser for kjente hendelser, med alt sirlig nedskrevet i en perm. Moderne beredskap favner ifølge Fossem langt bredere.

– Det handler om å fange opp tidlige tegn, snu seg raskt når noe endrer seg, og holde de viktigste funksjonene i gang også når systemene svikter. Beredskap er nemlig ikke bare respons, men også en kontinuerlig evne til å håndtere usikkerhet, sier Fossem.

Samtidig innebærer motstandsdyktighet langt mer enn bare å bygge en «ytre mur» mot angrep.

– Det handler også om hvordan systemene faktisk fungerer når de blir stresset, som når de blir utsatt for et angrep eller en trussel, sier hun.

– Det er ikke nødvendigvis mulig å være beredt for alle mulige scenarioer. Men det gjelder å ha systemer som kan gjenopprettes raskt om de blir utsatt for noe, og om å ha redundans i de aller mest kritiske funksjonene

Kunsting intelligens i beredskapen

Å være omstillingsdyktig handler ikke minst om å kunne ta i bruk ny teknologi, en brått avgjørende faktor når stadig mer av samfunnet støtter seg på digitale løsninger. Energi, transport, helse og kommunikasjon er ofte tett knyttet sammen, og en feil et sted kan få konsekvenser mange andre steder.

– Trusler kan utvikle seg raskt, og beslutninger må tas under press. Da er god informasjonsflyt avgjørende. Vi kan ikke snakke om moderne beredskap uten å tenke på hvordan vi håndterer store mengder informasjon på kort tid, sier Fossem.

Her gir kunstig intelligens helt nye muligheter til å analysere store datamengder, oppdage mønstre og avvik tidlig, forutsi hendelser og støtte beslutninger i stressede situasjoner.

– Brukes KI riktig, kan det bidra til til bedre situasjonsforståelse, overvåking og varsling, i tilegg til raskere respons og mer effektiv ressursbruk. Alt dette er viktige byggesteiner for økt totalberedskap, gjennom å gjøre det mulig for beslutningsstagere å ta informerte og gode beslutninger i krevende situasjoner.

Samtidig understreker Fossem at teknologi ikke bare løser problemer og reduserer risiko, men også kan endre risikobildet og potensielt skape nye sårbarheter:

– Med på lasset følger økt avhengighet av data og modeller, mindre transparens i beslutninger, og risiko for feil, skjevheter eller manipulasjon. Det gjelder å ta i bruk teknologien med forståelse for risikoen som medfølger.

– Bygg gode relasjoner før krisen

Når det virkelig brenner, gjelder det å vite hvem og hva man kan støtte seg på.

– Når krisen inntreffer er det for sent å bli kjent. Man har ikke tid å miste på grunn av misforståelser og dårlig kommunikasjon. Det er viktig å vite hvor man har hverandre, og hvordan man best snakker sammen, og disse gode relasjonene bygger man best før en krise inntreffer, sier Fossem.

I dette ligger det også å kjenne seg selv godt, minner hun om.

– Det finnes kanskje ikke noe fast oppskrift på hva man skal gjøre både før og under en krise, men det er uansett viktig at alle kjenner sine kapabiliteter, sårbarheter og hvilken plass man har i verdikjedene, sier Fossem.

– Da blir det kanskje også mer klart hva man kan bidra med når omstendighetene endrer seg. Kanskje er det også noe helt annet enn det man gjør til vanlig?