Vestager: Kjempet mot tech-gigantene – slik mener hun norske bedrifter bør jobbe med KI

– Jeg skulle ønske jeg hadde vært modigere.

Danske Margrethe Vestager, som av Donald Trump ble kalt «skattedamen som hater USA», brukte ti år på å temme amerikanske teknologigiganter fra sitt kontor i Brussel.

Som EU-kommissær for konkurransepolitikk gikk hun til flere saker mot Google og Amazon, delte ut rekordbøter til Meta og Apple, ledet arbeidet med Digital Markets Act (DMA) og Digital Services Act (DSA), samt var sentral i utarbeidelsen av AI Act.

Likevel mener hun altså at hun kunne gått enda lenger i arbeidet med å temme markedsmakten til de internasjonale tech-gigantene – noe vi kommer tilbake til lenger ned i saken.

En nasjonal hotline?

Siden Vestager forlot Europakommisjonen for snart to år siden, har ikke utviklingen akkurat stått stille, verken på teknologifronten eller geopolitisk.

Samtidig oppgir sju av ti norske bedrifter at de mangler kompetanse om kunstig intelligens. At disse nå står midt oppi store svingninger og lurer på hva som er rett og galt – og ikke minst hvor de skal starte – er ikke noe Vestager er blind for.

– Jeg mener det er svært viktig å ha en slags nasjonal hjelpelinje for det juridiske, sier Vestager.

– Mange små bedrifter har ingen compliance-avdeling. Og mange små kommuner har jo jurister, men ikke så mange, og de er spesialiserte på andre ting. Da trenger du noen å spørre om ting som «jeg forstår ikke dette, har jeg lov til å gjøre dette?», sier Vestager.

– Det er slik man kan bygge en kompetanse som nasjon, og det er da man kan si: «Ok, nå forstår vi reglene. Det er dette vi skal gjøre.»

Drukner i klager

Om du som bedrift eller kommune vurderer å sitte på gjerdet og se an KI-utviklingen, minner Vestager om at dine kunder eller innbyggere mest sannsynlig ikke gjør det.

– I Danmark betaler nesten ingen en parkeringsbot før de har klaget på den. Og siden alle allerede bruker KI-verktøyene som faktisk er tilgjengelige, blir klagene bare lengre og mer kompliserte, sier Vestager.

– De vet ikke om alle henvisningene til lovparagrafer stemmer, men folk bryr seg ikke – de sender dem uansett. Finner du ikke måter å håndtere dette på, blir du fullstendig overveldet.

Poenget hennes er at KI kan øke både mengden og kompleksiteten i henvendelsene virksomheter må håndtere. Og når KI senker terskelen for å utfordre selskap og forvaltning på denne måten, blir det vanskelig å komme unna å selv måtte ta i bruk mer spissede KI-verktøy.

– Avslår du en omfattende klage, må du samtidig være enda sikrere på at du gjorde det av riktig grunn, og på riktig rettslig grunnlag. Ellers drukner du i klageskredet, sier Vestager.

– Trenger ikke en månerakett

Vestager er tydelig på at flere derfor må se nærmere på sine reelle behov, og tilpasse KI-bruken etter oppgavene de faktisk skal løse.

– Vær langt mer villig til å eksperimentere med andre typer KI enn det som for eksempel tilbys gjennom de store språkmodellene, sier hun.

– For veldig ofte trenger du ikke en stor språkmodell. Du trenger kanskje bare et system som kan hjelpe deg med å sortere data og finne mønstre i et bestemt datasett for å avdekke spesifikke mønstre, for eksempel knyttet til et bestemt lovverk, sier Vestager.

– Algoritmen trenger ikke i tillegg å kunne fortelle deg hvordan du lager eplekake eller en månerakett.

For å si det på en annen måte: De generelle grunnmodellene er kraftige, og kan brukes til mye – men det er ikke sikkert de nødvendigvis alltid tilbyr den mest hensiktsmessige løsningen på spesifikke problemer.

På dette området ser Vestager en åpning for europeiske leverandører på markedet, og anbefaler at man skaffer seg en oversikt over disse.

– Dette er leverandører som gjerne er rettet mot bedriftsmarkedet, og som er klare for å ta samtalen om hva man kan få til sammen, sier hun og nevner franske Mistral eller den nye danske markedsplassen Soverin.ai som eksempler på gode utgangspunkt.

– Dette er igjen noe som åpner opp for nye markeder. For kundene dine, enten det er andre bedrifter eller innbyggere, ønsker nemlig å ha gode KI-løsninger for hånden.

Da er det avgjørende at vi klarer å bygge opp gode og ikke minst lett tilgjengelige europeiske tilbud, så disse faktisk kan bli valgt og tatt i bruk, er budskapet hennes.

Et teknologisk strupetak

Avhengigheten vi i større grad opplever å ha av utenlandsk teknologi er ifølge Vestager ikke lenger bare et spørsmål om pris og bekvemmelighet. Det må også forstås som et strategisk sårbarhetspunkt, på linje med energi og forsvar.

– Vi innser nå at denne teknologiavhengigheten i virkeligheten er et strupetak, akkurat slik vi i Europa var avhengige av gass fra Russland, og hvordan vi nå må lene oss på Kina for produksjonskapasitet, kritiske innsatsfaktorer og forsyningskjeder, sier Vestager.

Vestager mener at det moderne Europa ikke ble bygget med et stort nok marked til å oppnå de stordriftsfordelene og den nødvendige kapitalen for å kunne bygge opp våre egne «teknologigiganter».

– Så vi lente oss tilbake, og inn kom velfungerende produkter som var testet i et stort marked med tilgang på nødvendig kapital. Lenge var ikke dette noe problem, ettersom Europa er et åpent marked, sier Vestager.

– Men det er blitt et problem, fordi risikoen vi har tatt, nå har slått tilbake på oss. For hvis det kan skje én gang at en dommer ikke lenger kan bruke kredittkortene sine eller fly, så kan det skje igjen, sier Vestager.

Hun viser til hendelsen der en dommer i Den internasjonale straffedomstolen ble sanksjonert av USA etter å ha utstedt en arrestordre mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu.

Sanksjonen fikk også konsekvenser for tilgangen hans til amerikanske digitale betalingstjenester som Visa, Mastercard og PayPal, i praksis en «økonomisk dødsstraff».

Den glemte kjøpermakten

Vestager peker videre på hvordan Europa er svært dyktig til å pøse ut støtteordninger, mentorer og digitale hjelpesentre for å hjelpe bedrifter med å skape nye løsninger. Samtidig er landene «for tilbakeholdne» når det kommer til å bruke sin egen kjøpermakt til å skape et marked for dem.

– Vi er veldig, veldig forsiktige når det gjelder å legge til rette for kundene. Og jeg mener det er langt viktigere for en bedrift å ha kunder enn å få gode råd. For du har ikke et marked hvis du bare har en tilbudsside. Du må også ha en etterspørselsside, sier Vestager.

Løsningen, mener hun, ligger ikke først og fremst i å bygge europeiske svar på Google over natten. Den handler i stedet om å bruke et verktøy Europa allerede har i overflod og samtidig undervurderer grovt, nemlig offentlige innkjøp.

– Vi har jo enorme offentlige sektorer i Europa. Vi bruker dem bare ikke som en strategisk ressurs, sier Vestager.

Tanken er at det offentlige, gjennom hva man faktisk velger å kjøpe, og hvilke krav man stiller, kan være med på å skape etterspørselen europeiske teknologiselskaper trenger for å vokse.

For norske kommuner og statlige virksomheter kan hver anbudsrunde nemlig være et lite industripolitisk valg. Og her er innkjøpsreglene, ifølge Vestager, mindre bindende enn mange tror:

– Vi har begrenset oss i forståelsen av innkjøpsreglene. Vi har trodd «vi kan ikke be om noe», men det kan man. Man kan be om funksjonalitet i stedet for et bestemt produkt. Man kan stille krav om lokalt innhold, sier Vestager.

Hun peker på at dette er i ferd med å endre seg med (de noe omstridte) «Made in Europe»-preferansene i offentlige innkjøp, der Norge etter alt å dømme også havner på «innsiden».

– Jeg tror alt dette handler om hvordan vi faktisk skaper konkurranse. For i svært mange tilfeller gjør vi ikke det nå. Vi har ikke latt bedrifter vokse og faktisk kunne konkurrere, fordi vi ikke har fokusert på etterspørselssiden i markedet. Og jeg mener det er en stor feil.

Vil ha Norge mer med

Så er det spørsmålet som følger Norge overalt: Vi er utenfor EU, men innenfor EØS. Vi deltar i de store programmene som skal bygge europeisk KI-kapasitet, som Nemonoor og DIGITAL Europa-programmet, og tar inn EUs digitale regelverk.

Samtidig står vi uten stemmerett rundt bordet der reglene utformes, og er fullt eksponert for de samme avhengighetene. Hvilken rolle kan da et lite, rikt, digitalt modent land i unionens ytterkant egentlig spille?

Vestager avviser premisset før det er ferdig stilt.

– Ikke tenk på dere selv som noen i utkanten, i periferien. Dere er sentrale. For tiden handler alt om Arktis. Det gjør at Norge har en svært, svært interessant beliggenhet.

Og på spørsmålet om EØS-landet Norge egentlig hører med, er hun like tydelig:

– Vi tenker ikke på dere som det landet som ikke er med i EU. Vi tenker på dere som europeere. Og dere er uansett med i EØS, så det meste av lovgivningen vår … jeg kommer ikke på noe dere ikke er en del av. AI Act kommer nok også til å bli det. Så hvorfor ikke bare omfavne resten av oss og si: «Hør her, vi har noe til felles»?

Mer kapital på bordet

Hun peker på to konkrete muligheter for tettere norsk og europeisk samarbeid. Den første handler om kapital.

En av tingene Vestager etterlot på pulten da hun ryddet kontoret i Brussel, var malen for det som nå er Scaleup Europe Fund: Et offentlig-privat fond som skal investere i lovende europeiske teknologiselskaper, der EU-kommisjonen går inn med én milliard euro og resten skal hentes fra private investorer.

– Jeg har klaget over mangelen på et europeisk kapitalmarked i et tiår. Men vet du hva? Klaging virker ikke. Idéen ble derfor å ikke lage et rent offentlig fond, men i stedet et fond med privat forvaltning, med litt mer tålmodig kapital enn det man vanligvis får i venture, sier Vestager.

Derfor er blant andre Wallenberg, Novo Nordisk-stiftelsen og et nederlandsk pensjonsfond allerede med.

– Til sammen utgjør det et fond på fem milliarder euro for fem kritiske sektorer. Og jeg mener Norge bør være med på dette, sier Vestager.

Det andre forslaget kommer potensielt som en mulig positiv bieffekt av en ellers uunngåelig opprustning, nemlig et nordisk svar på det amerikanske militære forskningsorganet DARPA.

– Nå som alle øker forsvarsbudsjettene, kunne man satt av bare en del av det, bare mellom de skandinaviske landene, til et «nordisk DARPA». Det hadde kunnet gi oss nye innovasjonsverktøy, samtidig som innbyggerne kanskje kunne fått en mer direkte gevinst av forsvarsinvesteringene, sier Vestager:

– Da kunne vi fått kunstig intelligens, vi kunne fått nye former for robotikk. Vi kunne fått alt mulig, egentlig.

Forretningsmodellene består

Men hva handler det om når Vestager ser tilbake til sitt eget tiår i EU og skulle ønske hun var modigere?

Selv om hun vant flere store rettssaker mot teknologigigantene, klarte de dessverre ikke å rokke ved selve kjernen av problemet, sier hun:

– Grunnen til at jeg sier at vi bare delvis lyktes, er at forretningsmodellene som har drevet fram denne ulovlige atferden, fortsatt er de samme. Derfor bør man fortsatt være bekymret, sier Vestager.

– Det er fremdeles svært vanskelig for en mindre bedrift å komme seg ut i markedet. De er fortsatt avhengige av portvoktere for å komme dit, sier Vestager.

Hun har begynt å tenke annerledes om hvordan de store plattformene potensielt kan reguleres. En viktig grunn til hvorfor Europa aksepterer monopoler på jernbane, vei, vann og strømnett, er ifølge Vestager fordi dette er strengt regulert infrastruktur med lik tilgang, også for andre aktører.

Der Europa lenge har godtatt dominerende aktører så lenge de ikke misbruker sin makt, mener hun nå at de bør ses på med samme øyne som samfunnets øvrige grunnmur.

– Vi er så vidt på vei inn i tankegangen om å betrakte noen av disse digitale tjenestene som infrastruktur, sier Vestager.

Hun mener grunnlaget er lagt for de som nå har tatt over reguleringsjobben etter henne.

– Men det ligger mye håndheving foran dem, for at de skal klare å sikre at teknologien er trygg å bruke, både for samfunnet og for den enkelte, sier Vestager.

Samtidig holder hun fast ved at reglene kan virke etter sin hensikt, fordi strengere krav også kan gjøre det lettere for andre selskaper å utfordre de dominerende aktørene.

– Det er svært vanskelig å være like dominerende hvis man etterlever reglene hundre prosent. For da får andre en reell sjanse til å konkurrere. Om algoritmene ikke får være like vanedannende, løfter vi kanskje blikket fra skjermen og oppdager at noen har tenkt på noe mer interessant.

Noe å bygge videre på

Til tross for den nøkterne dommen over eget tiår, er Vestager påfallende optimistisk når samtalen dreier mot underskogen av europeiske teknologimiljøer.

Hun er selv med i et prosjekt for å løfte europeiske alternativer til de store plattformene, noe hun selv kaller «community tech»:

– Vi kaller det en «sprint», for det varer bare i tolv måneder. Prosjektet handler om europeiske sosiale plattformer, eller «community tech». I stedet for at Facebook skal være alt for alle, vil vi skape et alternativ for dem som tenker: «Jeg vil bare organisere dem som driver med fluefiske» eller «hvordan kan vi hjelpe unge italienere som blir boende for lenge hjemme hos foreldrene sine», sier hun.

– Slike initiativ gjør meg veldig entusiastisk, for jeg ser alt talentet, all nysgjerrigheten, all ambisjonen. Vi har virkelig noe å bygge på.