KI eller kollega: Hvem spør du om hjelp?
Det å gjøre oss for avhengige av KI-assistenter kan gå utover tillit, innovasjon og tilhørighet på arbeidsplassen, advarer teknologietiker
KI-assistenter som Claude, Copilot og ChatGPT kjenner deg ofte godt, kan svare på stadig mer og er gjerne koblet direkte til bedriftens systemer.
– Det reiser nye spørsmål på arbeidsplassen når KI-verktøy ikke bare brukes som verktøy, men etter hvert også som partnere og kolleger, sier Philip Thingbø Mlonyeni.
Han har en doktorgrad i teknologietikk ved OsloMet, og deltok nylig på konferansen «KI i offentlig sektor». Her snakket han om hvordan slik «personlig KI» påvirker både ansatte og arbeidsplasser.
– Dette har mange konsekvenser. En av de store, som vi allerede ser, er at det gjør noe med det jeg kaller de små avhengighetene, sier Mlonyeni.
Ikke avhengig av andre
– Jobb er veldig mange ting, men også alle de små spørsmålene som dukker opp gjennom en typisk arbeidsdag, sier Mlonyeni.
«Hvordan var den rutinen igjen?». «Hvor er de skjemaene blitt av?». «Kan du ta en kjapp titt på dette dokumentet?».
– Dette står kanskje ikke i arbeidsbeskrivelsen, men du er likevel avhengig av kolleger som kan svare på slike ting, sier Mlonyeni.
I hvert fall inntil nylig. Nå går nemlig stadig flere av disse spørsmålene til en maskin i stedet for en kollega.
– Kanskje trenger du ikke engang spørre, fordi den allerede vet hva du er ute etter. Og da har du en sosial silo, hvor den ansatte kan løse stadig mer uten å være avhengig av andre, sier Mlonyeni.
Et tveegget sverd
I utgangspunktet er ikke denne utviklingen utelukkende negativ, mener han:
– Den store fordelen er at du som arbeidstaker blir mer selvstendig. Du slipper å stille masse spørsmål hele tiden, og bli et potensielt stressmoment for andre.
I tillegg kan arbeidsflyten bli mer effektiv og strømlinjeformet. Det er nettopp her mange av de store KI-verdiene ligger: I å eliminere flaskehalsene mellom oss mennesker og gjennom dette øke teamproduktiviteten.
– Det er jo litt hensikten med disse agentene også, å lage et halvautomatisert system rundt deg.
Samtidig kan den økte selvstendigheten og den mer strømlinjeformede arbeidsflyten være et tveegget sverd.
– De små avhengighetene fremstår som ineffektive og uproduktive. Men det at vi stiller hverandre spørsmål på jobben, har minst tre positive effekter, sier Mlonyeni.
Positive effekter av å snakke sammen:
1. Det bygger tillit
– Vi er biologisk og psykologisk ganske enkle. Vi må se hverandre i øynene, prate sammen jevnlig og se hvordan andre fungerer i naturlige situasjoner for å forstå hvem de er, sier Mlonyeni.
– Du kan ikke lære andre å kjenne ved å lese ansattprofilen deres. Uansett hvor utfyllende den er, lærer du dem ikke å kjenne.
2. Legger til rette for innovasjon
Et spørsmål du stiller – «hvordan var det igjen, Berit?» – kan utvikle seg til å bli en større diskusjon om hvordan arbeidet er organisert, selv når det i utgangspunktet ikke var derfor du stilte spørsmålet.
– Og plutselig har du en idé til hvordan du kan kombinere ting, eller rokere på noen folk, sier Mlonyeni.
3. Gir følelse av tilhørighet
Standardisering og strømlinjeforming av arbeid kan være effektivt. Men det kan også gå på bekostning av eierskap og tilhørighet. I verste fall kan dette påvirke arbeidsplassen negativt, forteller Mlonyeni, og sammenligner det med «en slags retur til fabrikken»:
– På en fabrikk kan du bli veldig god til én oppgave, samtidig som du mister oversikten over helheten. Noe av det samme kan skje her ved at du får eierskap til arbeidsoppgavene, men ikke arbeidsplassen.
Små møter som virker over tid
At det er vanskelig å måle verdien av slike møter, betyr ikke at de er verdiløse.
– Tillit bygges over tid, og gevinstene er tilfeldige og kumulative. Derfor må disse møtene få være en del av arbeidsplassen selv om de isolert sett kan framstå som bortkastede, sier Mlonyeni.
– Du kan ha teambuilding hver uke, men det er ikke slik disse små møtene fungerer. Det er de ansatte som selv må eie disse møtene og ta initiativ til dem.
Han trekker frem fire punkter til virksomheter som vil være mer bevisste på utviklingen i egne rekker:
1. Finn ut hvordan KI faktisk brukes
Første steg er å forstå hva som allerede skjer på arbeidsplassen.
– Hvordan bruker folk KI her? Det er noe dere må skaffe dere et bilde av, og det må gjøres på en måte som skaper tillit, sier Mlonyeni.
Det kan bety samtaler med ansatte, undersøkelser og dialog med tillitsvalgte. Målet bør ikke bare være å måle hvor mye KI-verktøyene brukes, men også hva de brukes til.
– Ikke bare se på hvor mange tokens som blir brukt, men heller på hvilke oppgaver KI overtar.
Her er det særlig interessant å finne ut om verktøyene erstatter oppgaver den ansatte tidligere løste alene, eller gjennom kontakt med en kollega.
2. Tenk sosialt når dere lager KI-regler
Mange virksomheter har allerede retningslinjer for KI. Disse handler gjerne om informasjonssikkerhet, kvalitetssikring og behovet for å kontrollere svarene verktøyene gir.
Mlonyeni mener virksomhetene også bør stille et annet spørsmål: Hva gjør KI-bruken med måten ansatte forholder seg til hverandre på?
– Det handler ikke bare om hvordan du bruker KI som verktøy for å løse arbeidsoppgaver, men om hvordan bruken griper inn i det sosiale på arbeidsplassen.
Her finnes det ingen universell oppskrift. En virksomhet kan for eksempel bestemme at fadderordninger først og fremst skal foregå mellom mennesker, samtidig som statusrapportering og andre rutineoppgaver i større grad automatiseres.
Andre steder kan det være naturlig å bruke KI også i oppfølging og møter.
– Poenget er å sette noen rammer for hvilke deler av arbeidsplassen man ønsker at fortsatt skal være menneskelige.
3. Design KI så den ikke alltid erstatter kollegaen
Hvordan KI-verktøyene oppfører seg, er heller ikke gitt på forhånd. Tone, personlighet og måten en assistent svarer på kan påvirke hvor fristende det er å bruke den fremfor å oppsøke andre mennesker.
– En svært personlig og bekreftende KI-assistent kan for eksempel dekke noen av de behovene man ellers ville fått dekket gjennom kontakt med kolleger. En mer nøktern assistent kan skape større avstand, sier Mlonyeni.
– Vi er ganske lette å smigre. Hvis KI-en alltid er tilgjengelig, vennlig og interessert i deg, kan den også ta en del av den sosiale oppmerksomheten din.
Men virksomheten kan utforme KI-en så den sender brukeren tilbake til kollegene, sier Mlonyeni og trekker frem «KI-provokasjoner», altså små mekanismer som gjør at assistenten ikke automatisk løser alle oppgaver selv.
– Spør du KI-assistenten om hva som ble sagt i et kundemøte, kan den da svare at den har informasjonen – men samtidig minne deg på at Berit også hadde møte med kunden i forrige uke og kanskje vet noe systemet ikke gjør.
– Da får du KI-en til å dytte deg litt ut av boblen.
4. La effektiviseringen skape rom
Hvis KI gir produktivitetsgevinster, mener Mlonyeni at noe av denne bør tas ut som større handlingsrom for de ansatte, og ikke bare flere oppgaver.
– Det viktigste du kan gi folk for å bygge gode relasjoner, er overskudd.
Han peker på at sosial kontakt også krever kapasitet, og at ansatte som hele tiden arbeider under høyt tidspress, ikke nødvendigvis blir mer sosiale selv om bedriften organiserer flere møteplasser.
– Det er ikke sikkert du må ha en liten prat hver eneste dag. Det kan være viktigere at du faktisk er til stede og lytter når du først snakker med noen. Kvaliteten på kontakten betyr mye.
Blir et mer bevisst valg
Mlonyeni understreker at dette er et område hvor utviklingen foreløpig går raskere enn kunnskapsgrunnlaget.
– Vi er i en overgangsfase. Når jeg ser på dette landskapet, slår det meg hvor lite vi egentlig vet. Og hva som fungerer, vil variere veldig fra arbeidsplass til arbeidsplass.
Sosiale relasjoner kan svekkes gradvis, uten at noen aktivt har bestemt at det skal skje, påpeker han. Da kan heller ikke virksomheter vente på en «fasit» før de begynner å forholde seg til de sosiale konsekvensene av KI-bruken.
– Du kan ikke innføre disse verktøyene og så plukke opp tråden igjen om et år. Nå er det viktig å eksperimentere, samle erfaringer og snakke sammen.
Det overordnede skiftet er ifølge Mlonyeni at «den sosiale arbeidsplassen» ikke nødvendigvis oppstår like automatisk som før.
– Vi går fra at det sosiale er et naturlig resultat av måten vi jobber på, til at det i større grad må være et bevisst valg.
Han understreker at han ikke er en romantiker som mener at det er «fantastisk å være sammen med andre mennesker hele tiden».
– Men hvis tillit, innovasjon og tilhørighet er verdier man vil bevare, må man være klar over på hvordan KI påvirker dem.
For når teknologien fjerner friksjon fra arbeidshverdagen, kan den samtidig fjerne noen av møtene som tidligere oppsto nettopp på grunn av denne friksjonen.
– Da blir spørsmålet: Hva er verdien av produktivitetsveksten dersom den går på bekostning av andre ting vi mener er viktige?
