Frokostseminar: Når hjelperne mangler digital samhandlingsevne

Forestill deg en 17-åring som sliter med å fullføre videregående. Hun har strevd siden barneskolen. Hun har en sak hos PPT, møter hos BUP, en NAV-veileder som skal hjelpe med tiltak, og en lærer som prøver å tilrettelegge. Hennes erfaring fra skolen er at alle overgangene betyr at hun må starte litt på nytt, for hun har kan ikke dele sin dokumenterte historie med nye hjelpere. Når læreren byttes ut, når saksbehandleren går over i ny jobb, eller Nav og potensielle arbeidsgivere prøver å finne løsninger, hva skjer da?

Historien hennes finnes i papirer og fragmenterte, interne systemer som ikke snakker sammen. Hun eier ikke sin egen «journal», og de som skal hjelpe henne har ikke tilgang til helheten. Resultatet? Hun blir kasteball mellom aktører som alle vil hjelpe, men som ender opp med å kun løse sin del av oppgaven.

Problemet stopper ikke ved skoleporten. Når hun endelig får en jobb, fortsetter utfordringen. Personer som trenger tilrettelegging i arbeidslivet blir ofte kasteballer mellom ulike tiltak, ordninger og aktører – arbeidsgiver, NAV, kommunen og andre. Manglende digital samhandling gjør at gode intensjoner ikke blir til gode løsninger.

180 000 mennesker i Norge har ikke digital ID. Og dårlige fullmaktsløsninger gjør det vanskelig eller umulig for pårørende eller veiledere å hjelpe. Dette skaper en ond sirkel av utenforskap.

Dette er ikke unntaket – det er virkeligheten for mange unge og sårbare grupper som i dag står utenfor, men som både vil og kan jobbe om de får nødvendig hjelp. Dette er både et digitalt og et organisatorisk problem.

På frokostseminaret spør vi: Hvordan kan vi bygge digitale løsninger og samarbeidsmodeller som sikrer sømløse overganger fra skole til jobb – og gir enkeltmennesket kontroll over sin egen historie?