Robotisering av norske kommuner

h

Ikke så enkelt. Robotene tar allerede over enkle menneskelige gjøremål - men hvorfor kan ikke samme robot gjøre jobben i flere kommuner?


Foto: James Pond/Unsplash
Det er strukturelle forhold som hemmer robotisering i norske kommuner, ikke kompetanse, skriver Jon Iden og Andreas Ulfsten i Dagens Næringsliv.

I DN mandag 27. august oppmuntrer Geir Arne Olen i Evry norske kommuner til å igangsette prosjekter for kunstig intelligens og robotisering. Potensialet er stort, hevder han, og bruker Stavanger kommune som eksempel. Stavanger har utviklet «Robin», en programvarerobot som utfører rutinepregede arbeidsoppgaver i regnskapsavdelingen. Olsen hevder at kompetanse er det eneste som hindrer andre norske kommuner å gjøre det samme som Stavanger. Det er nemlig ikke teknologien som hindrer utviklingen, ifølge Olsen.

Dette er en grov overforenkling. Vi mener at strukturelle forhold er en større utfordring for robotisering i Kommune-Norge enn kompetanse.

Vårt utgangspunkt er at det er økonomisk sløseri at norske kommuner utvikler roboter hver for seg og uavhengig av hverandre. Norske kommuner er like i den forstand at de leverer de samme tjenestene til sine innbyggere; oppgavene kommunene utfører – og som robotene skal overta – er like. I Norge er det 422 kommuner. Mange er små, med få digitale ressurser, og vil være avhengig av ekstern assistanse. Skal kommunal sektor robotiseres uten at ressursbruken løper løpsk, må kommunene samarbeide. Det mest effektive er om en bestemt robot kan benyttes av alle landets kommuner.

Dette er imidlertid ikke så lett som det høres ut. Vi gjorde en studie i Hordaland der vi undersøkte om roboter som ble utviklet av én kommune, i vårt tilfelle Bergen kommune, kunne tas i bruk av andre kommuner i fylket. Utgangspunktet vårt var enkelt. Dersom en og samme robot kan brukes av mange kommuner, vil det spare samfunnet for store utgifter. Vi fant imidlertid at gjenbruk ikke var mulig. Årsakene er flere, men nøkkelordene er «mangel påstandardisering» av fagsystemer og arbeidsprosesser. Norske kommuner bruker ulike datasystemer for like oppgaver, og de utfører like oppgaver ulikt. Kort sagt, hver kommune gjør ting på sin måte. En robot utviklet for én kommune kan altså ikke uten videre brukes av en annen kommune. Det er heller ikke mulig å utvikle roboter som kan brukes av alle landets kommuner.

Hva er konsekvensen av denne erkjennelsen? Vi ser flere. For det første må prinsippet om kommunalt selvstyre på IT-området tas opp til vurdering når det gjelder digitalisering. Prinsippet er ikke bare fordyrende, det er også til hinder for fornyelse og samhandling. For det andre viser eksempelet fra Hordaland at digitalisering blir mer økonomisk dersom kommunale oppgaver samles i større enheter. Siden det ikke er mulig å bruke Robin i andre kommuner enn Stavanger, kan vi fort ende opp med at hver kommune utvikler sin egen Robin. Kommune-Norge vil da ha brukt skattepenger på å lage 422 tilnærmet like roboter. Digitaliseringen av Norge kan ikke baseres på en slik tilnærming. Det er økonomisk uforsvarlig, ikke minst når vi vet at en kommune kan ha mange hundre arbeidsoppgaver som egner seg for robotisering. Som en del av dette mener vi at kommuner som er i en sammenslåingsprosess ikke må utvikle egne roboter før den nye kommunens arbeidsprosesser er etablert. Til slutt viser studien vår at det ikke er kompetanse som er hovedproblemet når det gjelder bruk av roboter. Det kreves ikke mye digital kompetanse for å lage en programvarerobot. Det er de strukturelle utfordringene knyttet til kommunalt selvstyre, mangel på standardisering av systemer og arbeidsprosesser, samt organisering som må løses før robotene kan slippes løs i norske kommuner.

 

Jon Iden er professor og Andreas Ulfsten er doktorgradsstudent ved Norges Handelshøyskole. Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv 09.09.2018. Originalartikkelen kan leses her.



FacebookTwitterLinkedInEmail