Du, jeg og sensorer 

Alle sjåfører vet at det gjelder å følge med. Plutselig er det en idi … æh, en annen bilist som suser tvers gjennom rundkjøringen i fjerdegir, eller som bråstopper foran deg fordi han ikke så de som var på vei over fotgjengerovergangen. Vi ser, hører, føler og til og med lukter for å ha oversikt over alt som foregår, og unngå farlige situasjoner. Vi bruker sansene våre.  

Vet du hvilket ord som har samme opprinnelse som «sanser»? «Sensor», selvfølgelig. En selvkjørende bil bruker ulike elektroniske sensorer for å erstatte sjåførens sanser, og er derfor et godt eksempel på hva sensorteknologi kan benyttes til.  

Selvkjørende biler er på mange måter allerede mye bedre sjåfører enn oss mennesker, og de har egenskaper vi bare kan drømme om – takket være sensorene som gir dem «øyne i nakken» og nærmest telepatiske evner. Da tenker vi på konnektiviteten som gjør det mulig å utveksle sensordata mellom trafikktjenester og andre biler på veien.  

Sensorene er koblet opp mot datamaskiner som erstatter menneskets hjerne, i den forstand at maskinene kan ta raske beslutninger. Bilen kan reagere på uforutsette situasjoner før passasjerene en gang rekker å oppfatte at det er fare på ferde. Alt dette er mulig fordi vi har gitt bilen evnen til å sanse.